Vi befinner oss i et klaustrofobisk miljø. I stramme kostymer og høye ridestøvler smurt inn i dyrefett vasser Nartmanstiftelsen gjennom et goldt landskap dekket av mudder og dritt, mellom store fat med dissende aspik. Fortvilet prøver de å holde seg rene – mister de noe i gjørma, er alt ødelagt. Ut fra dette mudderhelvetet dukker lysten opp: lysten til å gi etter og gi seg hen!