Forfatter og Flaubert-ekspert A.S Byatt skrev en gang at Emma Bovary vekker samme type sympati hos leseren som en skadd fugl i kjeften på en katt. Det flakses og bakses uten at noen verken kan eller vil gripe inn.

Vi befinner oss i et klaustrofobisk miljø. I stramme kostymer og høye ridestøvler smurt inn i dyrefett vasser Nartmanstiftelsen gjennom et goldt landskap dekket av mudder og dritt, mellom store fat med dissende aspik. Fortvilet prøver de å holde seg rene – mister de noe i gjørma, er alt ødelagt. Ut fra dette mudderhelvetet dukker lysten opp: lysten til å gi etter og gi seg hen!