​

Kostymet som er utviklet av Solveig, og Sally Turner har bidratt i gjennomføringen av søm og konstruksjon. Ene er en eksperimentell tekstilskulptur som minner om hud, hår og organiske overflater. Det balanserer mellom tiltrekning og ubehag, det vakre og det fremmede. Kostymets lagvise konstruksjon åpner for reparasjon, tilpasning og kontinuerlig forvandling, det er en form for bærekraftig estetikk som utvikler seg gjennom bruk og bevegelse i utrykket.

Inne i denne levende strukturen forhandler Mari Bø mellom kontroll og overgivelse, mellom å animere og å bli animert. Den menneskelige kroppen forblir usett, men dens tilstedeværelse er tydelig, det er et gjenkjennelig nærvær som stadig glipper mellom det menneskelige og det ikke-menneskelige. Publikum blir medskapere i opplevelsen, deres blikk og reaksjoner blir en del av verket.
 

Eksempler på publikumsreaksjoner:
“To tyggiser som har smelta sammen.”
“Det er en morkake.”
“Jeg vil klappe den.”
“Æsj!”
“Det er en person!”
“En robot!”
“En enhjørning!”
“Det ser ut som en stor reke.”
“Er den farlig?”
“Minner om Demi Moore i The Substance.”
“Body horror.”
"Den har spist et menneske!"
 

Frode Larsen’s lydlandskap forsterker kostymets taktile og emosjonelle transformasjoner, og utvider dets nærvær i rommet. Gjennom lyden får figuren en egen rytme, pust og stemme, det er en resonans som sprer seg i byrommet og blant publikum.

ENE er både installasjon og performance. ENE er en levende organisme som beveger seg i samspill med omgivelser og mennesker.
Den inviterer til å bli værende, betrakte og la forandringen utfolde seg over tid. I dette grenselandet mellom kropp, materiale og lyd, oppstår et rom for refleksjon over identitet, synlighet og transformasjon i samtiden. Gaute Barlindhaug stått for teknikken og gjennomføringen

av høytalere på kostyme.​​